Morgenbladet kritiserer én konspirasjonsteori, sluker en annen rå

Siste nummer av Morgenbladet har en kritisk artikkel om enkelte norske klimaskeptikeres konspirasjonsteoretiske tendenser. (Den finnes i papiravisen, men blir ikke tilgjengelig på nettet for andre enn abonnenter på cirka 4 uker.) Hovedpoenget er dette:

Etter Climategate ble klimaforsker Eystein Jansen hengt ut som «den norske edderkoppen» i et mafiøst nettverk.

Jeg så denne påstanden da den dukket opp i 2009, og husker at jeg tenkte at her er den noen som har latt fantasien løpe av med seg. Hvis Jansen skulle være en «edderkopp» eller ha noen skummel rolle i Climategate-sammenheng, skulle man i det minste forvente at det ville bli nevnt i bloggene til de internasjonale klimaskeptikerne. Jeg hadde lest nok av disse til at jeg ikke var tilbøyelig til å tro at Jansen var en edderkopp.

Les videre

Publisert i Klima, Konspirasjonsteorier, Vitenskap | 7 kommentarer

Feministisk Insinuasjonskultur 2: Velkommen i klubben, Tomas Espedal

Som for ytterligere å understreke mitt poeng om feministisk insinuasjonskultur, skriver redaksjonssjef Kari Marstein under tittelen Heksejakt på Espedal om hvordan forfatter Tomas Espedal er blitt tillagt en motivilje mot kvinnelige lesere til tross for at han selv aldri har snakket om kjønn i den debatten som var utgangspunktet.

Les videre

Publisert i Emosjonell politikk, Feminisme, Kjønn | Skriv en kommentar

Feministisk insinuasjonskultur på sitt verste

Jeg snakker om dagens forsideoppslag i VG, hvor Harald Eia er oppbrakt over at Susanne Christensen i Klassekampen har satt ham i bås med Anders Behring Breivik.

Les videre

Publisert i Anders Behring Breivik, Feminisme, Kjønn | Skriv en kommentar

Anfindsen del 1: Vold som gyldig argumentasjon?

Ole Jørgen Anfindsen har skrevet en hel kronikk i Aftenposten uten å fortelle oss hva hovedkonklusjonen er. For poenget hans er ikke bare at Anders Behring Breivik har et poeng, han vil at vi skal lære noe, men hva?

Tittelen på Anfindsens kronikk er Lærdom av terroren. Han avslutter slik:

Jeg forstår det slik at Behring Breivik har lagt det norske samfunnet for hat blant annet fordi han opplever hele vårt politiske system som falskt. Dette gir ham ingen rett til å sprenge bomber eller drepe noen. Men så lenge vi nekter å ta inn over oss at Behring Breivik, til tross for sin voldsforherligende ideologi og utopiske visjoner, har et visst poeng på akkurat dette punktet, avskjærer vi oss fra en av de viktigste lærdommer som kan trekkes i etterkant av sommerens katastrofe.

Les videre

Publisert i Anders Behring Breivik, Innvandring, Terror | Skriv en kommentar

Dette er ikke et altfor provoserende blogginnlegg. Håper jeg.

Hei, hyggelig at dere kunne komme. Jeg har tenkt å skrive en blogg fordi jeg ikke klarer å la være. Og akkurat nå prøver jeg å holde meg selv i et jerngrep for å unngå å bli for provoserende. Jeg vil ha en snill introduksjon hvor jeg smiler til alle og ønsker velkommen.

Men jeg får antyde hva det handler om da. Hovedprosjektet. Som det står i beskrivelsen her, handler det om politikk som følelsesmessig kaos. Det er mange som projiserer sine egne indre demoner og begrensninger ut i det offentlige rom. De som har noe personlig uavklart og reagerer på politiske begivenheter med det som utgangspunkt. Eller  generaliserer sine egne problemer i den tro at alle har det på samme måten og at deres forsøk på å løse dem bør gjelde alle, til tross for at løsningene ikke har lyktes.

Ekstra ille blir det når moralen og intellektet, de myke og de harde verdiene, synes å være synkroniserte som to forelskede hjerter som slår i takt. Men hvor det som egentlig har skjedd er at intellektet har klart å finne en falsk kur for følelsesmessige sår som aldri gror. Og hvor dette blir selvbekreftende og forsterkes av opplevelsen av å være overlegen på alle fronter.

Det er i de tilfellene hvor politikken tilfredstiller slike uavklarte følelsesmessige behov, som kronisk angst og sinne eller sviktende selvfølelse, at realismen forsvinner og ønsketenkningen overtar. Og dette er det selvsagt provoserende å pirke borti. Men jeg skal ikke gjøre det, ikke akkurat nå. Dette skal jo være en snill introduksjon.

Og altså, veien opp. Av og til finnes det løsninger, men sjelden dem folk går rundt og tror på, for hadde de løsningene virket kunne man løst problemet, gått videre og snakket om noe annet.

Det er riktignok ikke den gjengse forklaringen. For det fins alltid syndebukker. Har man nok følelsesmessig kaos blir det alltids konflikt. Da kan man utpeke en fiende, og gi fiendens motstand skylda for at løsningene ikke virker. Men egentlig er det ikke derfor. Det er løsningene i seg selv som ikke virker, og fienden er bare en distraksjon og gjenstand for ufattelige mengder utenomsnakk.

OK, det er ikke alltid sånn. Men altså, hei, hyggelig at dere kunne komme, dere 2-3 som tok turen innom og ikke skjønte bæret av hva jeg mente fordi jeg hadde nektet meg selv å konkretisere og gi eksempler. Men fra nå av vil mye av det jeg skriver være skikkelig provoserende. Men ikke for de samme personene hele tiden. På den annen side risikerer jeg å provosere alle av og til. Så da så.

Publisert i Blogging, Emosjonell politikk | Skriv en kommentar