Jeg snakker om dagens forsideoppslag i VG, hvor Harald Eia er oppbrakt over at Susanne Christensen i Klassekampen har satt ham i bås med Anders Behring Breivik.
La oss starte med å rydde en misforståelse av veien. Jeg er sikker på at med den overskriften er det allerede noen som står klar til å erklære meg som anti-feminist, og som antar at jeg med dette mener at alle feminister er mannsfiendlige hurper. Kanskje også at jeg vil skru klokka tilbake og ha slutt på likestillingen. Og så havner jeg jo automatisk i samme bås som Harald Eia og Anders Behring Breivik.
Jeg kan forklare hvorfor det ikke stemmer. Så derfor leser jeg underteksten høyt: Det finnes en kultur som har vært forholdsvis utbredt blant noen av dem som kaller seg feminister. Og når jeg sier en kultur, betyr det at jeg ikke retter pekefingeren mot en gruppe mennesker, men mot en bestemt måte å tenke og argumentere på. Jeg er nemlig ikke opptatt av å sette folk i bås, og feministbegrepet er uansett så vagt at det befinner seg på grensen til det totalt innholdsløse. Med andre ord, jeg har ingen ting imot feminister, for jeg vet ikke hva en feminist er.
Men jeg snakker altså om en kultur, hos noen såkalte feminister, hvor saklighet tilsynelatende er ukjent, og hvor all kritikk (ihvertfall fra menn) kan avfeies ved å insinuere at kritikken skyldes personlige psykologiske skavanker. Gjerne slike skavanker som angivelig er typiske for menn. I våre dager dreier dette seg ofte om umodenhet. For mens menn før var patriarkalske undertrykkere eller farlige voldsmenn, blir vi gjerne nå framstilt som stakkarslige, eller som dumme smågutter som ikke har skjønt hvorfor kvinnene har skjønt så mye mer. Tilsvarende har mange feminister erstattet offerrollen med mammarollen.
Susanne Christensen behersker dette:
Jeg må tilstå at jeg oppfatter deg og ABB som menn med armen i været i det samme klasselokalet. Dere har spørsmål om kjønn, dere har vondt og vil gjøre om på ting, skriver Christensen i et av svarene.
Altså, de har vondt (de er stakkarslige) og de er skolegutter. Det er jo så omsorgsfullt at det er til å spy av. Og det betyr selvsagt at Eia, i likhet med Breivik, ikke behøver å tas på alvor. Kritikken han har reist skyldes ikke at han har tenkt gjennom saken eller vet noe, men trolig at han har vanskelige følelser som han uttrykker på en litt klønete måte. Og Christensen kan omdefinere meningene hans til «spørsmål», som for å antyde at det er hun og hennes likesinnede som sitter med svarene.
Det kalles også dårlig debattkultur og mistenkeliggjøring. Særlig nå den påpekte likheten mellom Eia og Breivik ikke akkurat er oppsiktsvekkende. De fleste poltisk engasjerte mennesker vil «gjøre om på ting», og det er ganske vanlig å snakke om kjønn.
Det er for all del ikke bare feminister som kan finne på å snakke til folk på den måten Christensen gjør. Følgende sitat beskriver en beslektet situasjon, hvor noen bruker psykologisk teori for å tillegge andre tanker og følelser. Virkningen er omtrent den samme enten det er psykologisk teori, feministisk teori eller noe annet.
Kanskje har du opplevd samtaler med mennesker som bryter de sosiale spillereglene. Istedenfor å lytte til innholdet i det du forteller, begynner de å kommentere på måten du snakker på, følelsene som ligger bak det du forteller eller din personlige stil eller fremtoning i den aktuelle situasjonen. En kommentar som plutselig endrer fokus i samtalen på denne måten, kan lett oppleves ubehagelig.
Som psykologen i dette tilfellet bemerker, så skyldes dette ofte det som kalles projeksjon. Det vil si at man tillegger andre følelser man selv har. Så vi kan mistenke at Susanne Christensen er sint eller har «vondt». Men vi kan ikke vite det, for vi er ikke inne i hodet og kroppen hennes.
Avslutningsvis: Da jeg så oppslaget i VG, tenkte jeg først at dette nok var å blåse det opp litt vel mye. Jeg tviler på at barna til Eia lider noe særlig av en anmeldelse i Klassekampen. Det er likevel et viktig prinsipelt poeng at en del synes å diskutere ut fra en forutsetning om at tøffe mannfolk tåler en trøkk, uten å tenke på at familiene deres ikke alltid gjør det. Dessuten er det kanskje like greit å få problematikken opp til overflaten og få litt oppmerksomhet rettet mot den, for det er hverken første eller siste gang.
