Ole Jørgen Anfindsen har skrevet en hel kronikk i Aftenposten uten å fortelle oss hva hovedkonklusjonen er. For poenget hans er ikke 
bare at Anders Behring Breivik har et poeng, han vil at vi skal lære noe, men hva?
Tittelen på Anfindsens kronikk er Lærdom av terroren. Han avslutter slik:
Jeg forstår det slik at Behring Breivik har lagt det norske samfunnet for hat blant annet fordi han opplever hele vårt politiske system som falskt. Dette gir ham ingen rett til å sprenge bomber eller drepe noen. Men så lenge vi nekter å ta inn over oss at Behring Breivik, til tross for sin voldsforherligende ideologi og utopiske visjoner, har et visst poeng på akkurat dette punktet, avskjærer vi oss fra en av de viktigste lærdommer som kan trekkes i etterkant av sommerens katastrofe.
Problemet er først og fremst at Anfindsen aldri forteller oss nøyaktig hvilken lærdom vi skal trekke. Han har en hel kronikk til disposisjon, men klarer ikke å få stotret fram den endelige, tydelige konklusjonen. Det er kanskje det som kalles å snuble på målstreken?
Den beste gjetningen jeg har er at «lærdommen» skal gå ut på at vi bør ta Anfindsens bekymring for den angivelige innvandringspolitiske ensrettingen av mediene på alvor. Det kan det kanskje hende at vi skal, og det kan hende Anfindsen har gode argumenter for det. Men er massakren på utøya et slikt godt eller gyldig argument? Er det at noen velger å drepe uskyldige mennesker en saklig grunn til å tro at de har kan har rett?
Eller er det slik at vi må slippe til folk med slike meninger av pragmatiske grunner, for å hindre at de koker over og blir livsfarlige? La oss gjøre et tankeeksperiment. Vi tenker oss at vi har to atskilte grupperinger som begge har problemer med å nå fram i mediene. I den ene finnes det potensielle terrorister. I den andre er alle innstilt på å slåss med demokratiske virkemidler for å få fram budskapet sitt. Skal vi premiere den første av disse gruppene fordi noen av dem kan ty til vold? Neppe.
Jeg har følelsen av at det ligger en irrasjonell forventning bak disse resonnementene. En forventning hos Anfindsen og meningfeller om at Behring Breiviks forbrytelser skal gagne saken deres på et eller annet vis, og en skuffelse over at det ikke har skjedd. Det er i så fall en forventning de deler med Behring Breivik, og denne likheten er illevarslende. For denne forventningen er jo en av forutsetningene for terrorhandlingene.