Dette er ikke et altfor provoserende blogginnlegg. Håper jeg.

Hei, hyggelig at dere kunne komme. Jeg har tenkt å skrive en blogg fordi jeg ikke klarer å la være. Og akkurat nå prøver jeg å holde meg selv i et jerngrep for å unngå å bli for provoserende. Jeg vil ha en snill introduksjon hvor jeg smiler til alle og ønsker velkommen.

Men jeg får antyde hva det handler om da. Hovedprosjektet. Som det står i beskrivelsen her, handler det om politikk som følelsesmessig kaos. Det er mange som projiserer sine egne indre demoner og begrensninger ut i det offentlige rom. De som har noe personlig uavklart og reagerer på politiske begivenheter med det som utgangspunkt. Eller  generaliserer sine egne problemer i den tro at alle har det på samme måten og at deres forsøk på å løse dem bør gjelde alle, til tross for at løsningene ikke har lyktes.

Ekstra ille blir det når moralen og intellektet, de myke og de harde verdiene, synes å være synkroniserte som to forelskede hjerter som slår i takt. Men hvor det som egentlig har skjedd er at intellektet har klart å finne en falsk kur for følelsesmessige sår som aldri gror. Og hvor dette blir selvbekreftende og forsterkes av opplevelsen av å være overlegen på alle fronter.

Det er i de tilfellene hvor politikken tilfredstiller slike uavklarte følelsesmessige behov, som kronisk angst og sinne eller sviktende selvfølelse, at realismen forsvinner og ønsketenkningen overtar. Og dette er det selvsagt provoserende å pirke borti. Men jeg skal ikke gjøre det, ikke akkurat nå. Dette skal jo være en snill introduksjon.

Og altså, veien opp. Av og til finnes det løsninger, men sjelden dem folk går rundt og tror på, for hadde de løsningene virket kunne man løst problemet, gått videre og snakket om noe annet.

Det er riktignok ikke den gjengse forklaringen. For det fins alltid syndebukker. Har man nok følelsesmessig kaos blir det alltids konflikt. Da kan man utpeke en fiende, og gi fiendens motstand skylda for at løsningene ikke virker. Men egentlig er det ikke derfor. Det er løsningene i seg selv som ikke virker, og fienden er bare en distraksjon og gjenstand for ufattelige mengder utenomsnakk.

OK, det er ikke alltid sånn. Men altså, hei, hyggelig at dere kunne komme, dere 2-3 som tok turen innom og ikke skjønte bæret av hva jeg mente fordi jeg hadde nektet meg selv å konkretisere og gi eksempler. Men fra nå av vil mye av det jeg skriver være skikkelig provoserende. Men ikke for de samme personene hele tiden. På den annen side risikerer jeg å provosere alle av og til. Så da så.

Dette innlegget ble publisert i Blogging, Emosjonell politikk. Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *