Som for ytterligere å understreke mitt poeng om feministisk insinuasjonskultur, skriver redaksjonssjef Kari Marstein under tittelen Heksejakt på Espedal om hvordan forfatter Tomas Espedal er blitt tillagt en motivilje mot kvinnelige lesere til tross for at han selv aldri har snakket om kjønn i den debatten som var utgangspunktet.
Som Irene Iversen, professor i litteraturvitenskap ved Universitetet i Oslo: Hun «tror ikke Espedal er misforstått», og tillegger ham «en mer eller mindre ubevisst forakt for kvinner». Hva vet hun faktisk om Espedals – bevisste eller ubevisste – forakt for kvinner? Er ikke dette en stygg og faktisk kvinnelig form for hersketeknikk?
…
Som Tomas Espedals forlegger blir jeg opprørt over urettferdigheten i det hele. Espedal har initiert en debatt om levekårene som forfatter i Bergen, og har fått hele den skravlende klassen i hodet. Som kulturkjerring skuffer det meg at andre av mitt slag (av begge kjønn), som lever av redelig diskusjon og etterprøving av fakta, misbruker kjerringenes sak i en for meg uforståelig heksejakt på én enkelt mannlig forfatter.
Det er interessant at man ikke engang behøver å nevne kjønn for å bli gjenstand for en slik mistenkeliggjøring.
Hvor ille dette er i forhold til Eia versus Susanne Christensen, er jeg ikke sikker på. Espedal har sluppet å bli sammenliknet med Anders Behring Breivik. På den annen side, med forbehold om at jeg ikke har fulgt denne debatten, kan Espedal-saken nærme seg mobbing, fordi det er mange som går sammen om å angripe én person. I verste fall er dette nesten umulig å forsvare seg mot, fordi det blir så massivt at man aldri kan få anledning til å svare på alt. Og når Espedal tydeligvis tar seg nær av det, kan man jo begynne å lure på om det er nettopp derfor han får gjennomgå. Dette er ren spekulasjon, men det offentlige ordskiftet er nådeløst mot følsomme enkeltpersoner. Akkurat dette har ikke noe med at Espedal er mann å gjøre. Det er nok heller flere kvinner enn menn som unngår å si noe kontroversielt i offentlige debatter fordi de risikerer å få en ulveflokk i hælene.
Jeg mener prinsipielt at folk skal få lov å mene det de sier at de mener og ikke noe annet. Og hvis de har sagt noe uforsiktig og de presiserer hva de har ment, bør vi godta det. Et eksempel fra motsatt ytterlighet er det beryktede utsagnet fra svenske Ireen von Wachenfeldt om at menn er dyr. Hun klarte ikke å bortforklare at hun hadde sagt det, men min oppfatning var at hvis hun ville presisere at det hun egentlig mente ikke var så ille som det virket, ville det være greit for meg. Dette gjelder likt for alle, ikke bare for rettferdighetens skyld, men fordi diskusjoner med stråmenn er meningsløse og fordummende.
En annen sak er om det Marstein snakker om er «en kvinnelig form for hersketeknikk». Det er interessant, men jeg har ikke tenkt å diskutere det nå, bare nevne to ting. For det første er kvinnelig og feministisk to forskjellige ting, og jeg er usikker på om Marstein snakker om det samme som jeg snakker om. For det andre tror det mest av det som kalles hersketeknikk ikke er en «teknikk», det vil si en bevisst prosedyre. Mer om det senere, håper jeg.
