Siste nummer av Morgenbladet har en kritisk artikkel om enkelte norske klimaskeptikeres konspirasjonsteoretiske tendenser. (Den finnes i papiravisen, men blir ikke tilgjengelig på nettet for andre enn abonnenter på cirka 4 uker.) Hovedpoenget er dette:
Etter Climategate ble klimaforsker Eystein Jansen hengt ut som «den norske edderkoppen» i et mafiøst nettverk.
Jeg så denne påstanden da den dukket opp i 2009, og husker at jeg tenkte at her er den noen som har latt fantasien løpe av med seg. Hvis Jansen skulle være en «edderkopp» eller ha noen skummel rolle i Climategate-sammenheng, skulle man i det minste forvente at det ville bli nevnt i bloggene til de internasjonale klimaskeptikerne. Jeg hadde lest nok av disse til at jeg ikke var tilbøyelig til å tro at Jansen var en edderkopp.
Så står det også i artikkelen at opphavsmannen til edderkopp-anklagen, kjemiprofessor Olav M. Kvalheim, senere dementerte dette:
Etter press fra flere hold dementerte Kvalheim påstanden i innlegget «Eystein Jansen er ingen edderkopp» i universitetets internavis kort tid senere. Men edderkoppbeskyldningene resirkuleres fortsatt på internett, blant annet foreningen Klimarealistenes nettsider.
Greit, Kvalheim dementerte. Men resirkuleres påstanden fortsatt? Den er fortsatt mulig å finne på et par nettsteder, blant annet hos Klimarealistene. Det er naturlig, for dette er historiske dokumenter fra 2009. Å slette dem ville være å undergrave det historiske kildematerialet som blant annet Morgenbladets artikkel bygger på. Hvis Klimarealistene hadde slettet det, kunne noen beskyldt dem for å ville skjule sine spor.
Et Google-søk på «Eystein Jansen» edderkopp i dokumenter fra siste år, gir ett treff, hos Jansens arbeidsgiver Bjerknessenteret. Dette viser til den aktuelle artikkelen i Morgenbladet. Det er altså ingen ting som tyder på at edderkopp-beskyldningen fortsatt resirkuleres.
Men dette unntaket virker Morgenbladets artikkel brukbart fornuftig. Konklusjonen slik jeg leser den er at noen norske klimaskeptikere har gått for langt i retning av å lage konspirasjonsteorier. De har moderert seg, men har fortsatt mistanker om at det foregår noe muffens bak kulissene. Sånn sett får kanskje noen av dem en ripe i lakken, men samtidig viser de seg ydmyke nok til å revurdere sine egne synspunkter.
Alt dette er ganske greit. Det som er langt mer tvilsomt er den artikkelen som innledet Morgenbladets dekning av denne saken. Her får vi den «motsatte» konspirasjonsteorien, nemlig klimaforskernes konspirasjonsteori om klimaskeptikerne. Morgenbladet ved Maren Næss Olsen har tilsynelatende slukt denne rått og ikke klart å innta den samme kritiske holdningen.
Det bør ihvertfall være hevet over tvil at det som presenteres i artikkelen er en konspirasjonsteori. Klimaskeptikerne tillegges destruktive hensikter, nemlig å vanskeliggjøre klimaforskningen og forpurre klimapolitikken. Og forskjellige klimaskeptiske aktører antas å samarbeide om en kampanje som koordineres bak kulissene, og hvor mektige og drevne bakmenn trekker i trådene.
Så hvor er de kritiske spørsmålene fra journalisten? Har teorien vært etterprøvd på den måten konspirasjonsteorier bør etterprøves? Så vidt jeg kan se er de faktiske hendelsene som omtales i artikkelen i hovedsak reelle. Men spørsmålene som må stilles er om det finnes dokumentasjon for de påståtte hensiktene og det påståtte samarbeidet bak kulissene. Hvis det er forbindelser mellom de personene som omtales, kan de da knyttes til den angivelige konspirasjonen? Eller er disse forbindelsene harmløse, slik Jansens opptreden i Climategate-epostene ser ut til å være?
Alt dette skal jeg komme tilbake til.
For meg sitter det langt inne å dra konspirasjonskortet. Men at vi er kritiske til konspirasjonsteorier er ikke det samme som at konspirasjoner ikke eksisterer. Hva gjelder norske klimaskeptikeres konspirasjoner mot norske klimaforskere og klimaaktivister skal jeg gå svært stille i dørene. Det vet jeg lite om.
Men hva gjelder, (særlig) USA, så er det godt dokumentert at personer har organisert motstand mot klimaforskning. Ikke organisert som åpen vitenskapelig debatt på akademiske premisser. Ikke organisert som åpen politisk motstand. Men organisert med økonomisk støtte fra næringsliv, fremmet som skinnvitenskap, (men uten å delta i reell vitenskapelig diskusjon) og organisert av enkeltindivider som har en dokumentert historie hva gjelder å organisere psudovitenskapelig motstand mot vitenskapelige teorier. Motivet kan vær både økonomisk/politisk og ideologisk.
Viser til Merchants of Doub,t av Oreskes og Conway.
I Norge?
Besøker du diskusjonsforumet på klimaforsking.com finner du mye verbal hets og sjikane av navngitte norske og internasjonale klimaforskere. Men rett skal være rett, det holder neppe til en norsk konspirasjon. Men det viser at det finnes miljø (sammen med Klimarealistene) som utfordrer vitenskapen, men ikke på vitenskapens premisser. Utfordrer oss politisk, men argumenterer med (skinn)vitenskap eller ved å tillegge klimaforskere, politikere og klimaaktivister motiver som de slipper å dokumentere i åpne granskninger overfor tredjepart.
Hei Ståle. Takk for første kommentar på denne bloggen. Jeg er helt enig i at konspirasjoner eksisterer. Konspirasjoner i det små skjer daglig, når for eksempel politiske partier eller private firmaer pønsker ut hvordan de skal utkonkurrere hverandre.
Jeg skal komme tilbake til Oreskes og Conway. Det er lite som tyder på at boka er spesielt etterrettelig. I første omgang kan de negative anmeldelsene på amazon.com være opplysende, spesielt kritikken til Nicolas Nierenberg.
Den økonomiske støtten til klimaskeptikere er uansett småpenger i klimasammenheng. Se på beløpene og sammenlign. Jo Nova har en oversikt over hvor pengene sitter i klimasaken.
Den vitenskapelige diskusjonen er en annen sak. Klimaforskere har, som de ynder å påpeke, peiling på klimaforskning. Men de har ikke kompetanse på å etterprøve en konspirasjonsteori. Og de er i ferd med å tape «klimakrigen» fordi de har feilberegnet «fienden».
En ting til. Jeg er usikker på hva som egentlig er logikken i siste avsnitt av kommentaren din. Jeg leser det slik at hvis det forekommer «hets og sjikane» (litt subjektive begreper), så beviser det at motivene bak det hele er poltiske. Hvis det er poenget, er det altfor lettvint. Det er mange som slenger dritt i nettdebatter, og mange grunner til at de gjør det.
En penetrerende kritikk av Oreskes & Conway:
«While I find serious errors in most of their categories, I will discuss here
only their wildly erroneous diatribe against the conclusion that second hand
smoke (or ETS) must be nearly harmless. A never-smoker myself, whose parents
both died from their smoking, I need no lessons on the dangers of smoking
tobacco to the smoker. However the extension of those concerns to non-smokers
is not well-founded. »
Av totalt 76 kritikker (pr. 25. oktober. 2011) var 10 negative.
Jeg antar at «penetrerende» er ironisk ment, og at du mener akkurat denne kritikken er uholdbar. Men at en teori utsettes for uholdbar kritikk, sier jo ingen ting om teorien. Det illustrerer hovedpoenget mitt, nemlig at konspirasjonteorier må etterprøves med en tilstrekkelig kritisk holdning. Det holder ikke med «den har vært utsatt for uberettiget kritikk» eller «det er mange som støtter den».
Hvis det er et kvalitetstegn at den får mange positive anmeldelser, så gjelder det samme for en rekke bøker som forsvarer 9/11-konspirasjonsteoriene.
Oreskes og Conway er liksom trumfkortet for dem som tror på konspirasjonteoriene om klimaskeptikerne. Så vidt jeg kan se er det ingen av dem (dere) som har sjekket om boka holder vann eller ikke.
Penetrerende er ironisk ment, ja.
Jeg kan ikke hjelpe for at argumentasjon på det nivået får meg til å assosiere denne kritikken med dårlig dømmekraft. Men ja, det er usaklig fra meg å assosiere alle kritikkene med en idiot. Og derved forsøke å redusre kraften i deres kritikk.
Jeg har aktivt søkt etter kritikk av A&O ved hjelp av Google. Har funnet artikler av Fred Singer, men fant ikke hans innsigelser spesielt tunge. Husker det mest som polemikk. Nierenberg d.y sin kritikk (som du viste til) var den første substansielle kritikk jeg fant. Det var leserbrev i Nature sommeren 2010, uten jeg fant Nierenberg greide å tilbakevise A&O sine påstander, men det gjeldt en annen rapport om sur nedbør.
Nierenberg sin kritikk på Amazon handler om en annen sak en den som ble debatert i Nature, og Nierenberg har sågar publisert en «debunking» av A&O, rett nok ikke boken deres, men en artikkel fra 2008, trolig om samme tema. Det er den kritikken Nierenberg mener han har tilbakevist i kraft av sin publiserte artikkel. Og det kan være riktig. Jeg har ikke lest artikkelen eller lest det aktuelle kapittelet i Merchants of Doubt på nytt. Det vil jeg gjøre i nær framtid.
Merchants of Doubt har mye politisk kritikk implisitt. Det er ikke overraskende at flere av motstanderne presentere kritikk på Amazon.com. Men at det finnes kritikk sier ingen ting om kvaliteten på teorien (som du nesten sier selv). Det er den holdbare kritikken som teller. Derfor finner jeg ditt standpunkt: «Det er lite som tyder på at boka er spesielt etterrettelig» – temmelig håpløst. At det finnes kritikk er i seg selv ikke et tegn på at boka er uetterettelig. Om Nierenberg sin kritikk er holdbar holder jeg åpent, han er sin far’s sønn (naturlig nok), og av sammendraget på hans artikkel mener jeg å lese at det er skrevet inn så mange premisser for hans kritikk at det kanskje kan svekke kraften i det han hevder. (det måtte han kanskje gjøre for å få den publisert) Men jeg holder det spørsmålet åpent. Dersom hans kritikk er berettiget så svekker det, eller gir i det minste en annen rimelig tolkning, av ca 10-15 sider i boken. Da er det ganske mange andre sider i boken hvor det skal vises faktafeil eller alternative rimelige tolkninger før man kan si at boken som helhet er uetterettelig.
At det på et tidspunkt var en sterk majoritet av positive kritikker og en minoritet av negative beviser ingen ting. Men det kan være med å øke sannsynligheten for etterettelighet. Hvis de som skriver inn representerer et mer eller mindre tilfeldig utvalg så øker muligheten for at noen av dem har dypdekunnskap om en eller flere av sakene som O&C omtaler. Og i kraft av dybdkunnskap ha mulighet for å vurdere fremstilingen av saken selv. Jo flere som skriver inn dess større sannynlighet for at noen av dem har tatt skritt for å sjekke selv eller oppsøkt andre kilder. Og gitt at slike personer gir en positiv omtale av boken kan det øke sannsynligheten for at boken er etterrettelig.
«Hvis det er et kvalitetstegn at den får mange positive anmeldelser, så gjelder det samme for en rekke bøker som forsvarer 9/11-konspirasjonsteoriene.»
Guilt by association ? – http://en.wikipedia.org/wiki/Association_fallacy
eller:
Spesial Pleading? – http://en.wikipedia.org/wiki/Special_pleading
Jeg er ikke helt sikker på i hvilken kategori ditt argumentet faller.
Men du har rett. Hvis mange negative anmeldelser ikke er et bevis for at en bok er uetterettelig – så vil ikke mange positive anmeldelser nødvendigvis være et bevis på at boken er etterettelig.
Å etterprøve alt i boken er svært ressurskrevende for en enkeltperson. Men det finnes både tenketanker og nyhetsmedia som har ressurser til det. Så for meg personlig er det betryggende at forfatterene har gjort seg stor flid med å vise til kildemateriell. At forfatterne gjør det de kan for at det skal (prinsipielt) være mulig å etterprøve øker min tillitt til dem. Forfattene vet også at de operer i en verden hvor det kun skal EN dedikert og pensjonert dommer, advokat, journalist eller professor til for å demontere boken deres hvis de har fusket eller gjort en dårlig jobb. Man trenger ikke en gang å være pensjonert eller akademiker. Man må kunne lese på engelsk, ha tid, bibliotek, internett og motivasjon. Det finnes ganske mange sånne mennesker. Man trenger ikke se lenge på Kvitt eller Dobbelt for å skjønne det.
Å stille som premiss at man har sjekket alt av fakta selv er god retorikk. Men er det en god kritikk eller et rimelig premiss?
På kjøkkent har vi induksjonsovn. Har jeg egentlig sjekket at den virker? At induksjonskomfyrer ikke er en diger og kløktig konsprirajon fra gasskomfyrindustrien? Og hva med barnas vaksiner? Har jeg sjekket det selv?
Og da har vi enda ikke åpnet opp Pandoras Eske – lavkarbodiett?
Hvor langt kan vi egentlig dra «sjekket selv» argumentet?
De aller fleste av oss vil i de fleste saker være avhengig av å vise til autoriteter for å kunne støtte en sak. Få er forunt å selv være en autoritet på alt. Og livet blir uholdbart hvis «konspriasjon» eller «fusk» skal være vår default innstilling til alle autoriteter. I går reiset jeg med fly. Jeg sjekket ikke hele flyet selv. Jeg har tillitt som default innstilling.
Hva gjelder konspirasjoner så har forfatteren følgende å si om det spørsmålet:
«The book sounds a bit like a conspiracy theory. Is it?
No. As far as we know, none of the players in our story did anything illegal, and it was all done quite openly. The men in our story had dedicated their lives to science and technology in the cause of defending the U.S. against the Soviet threat. When the Cold War ended just a few years later, they just couldn’t lay down their arms. So they found a new threat in environmentalism, which they worried would lead to excessive government regulation of the marketplace, and put us on the slippery slope to socialism.»
http://www.merchantsofdoubt.org/faq.html
Jeg har jo tenkt å ta dette litt grundigere senere, men jeg er veldig fornøyd med at dette ligner på en ordentlig diskusjon. Jeg har flere poenger knyttet til denne boka, men har ikke tenkt å hoppe for raskt, for det er – eller kan oppfattes som – en billig måte å slippe unna.
Jeg snakker av erfaring i spørsmålet om å sjekke fakta selv. Det er selvsagt et praktisk problem. Jeg har heller ikke alltid tid til å gjøre det, men jeg har sluttet å tro at jeg vet noe hvis jeg ikke har gjort det. Altfor ofte viser det seg at alle stoler på hverandre og ingen dobbelsjekker.
Hva som utgjør en konspirasjonsteori, er et interessant spørmål. Jeg har ikke lest mer enn deler av boka, så jeg kan ikke vurdere det 100%. Så lenge man refererer fakta om hva som har skjedd, så har man naturligvis ikke en konspirasjonsteori. Men når man begynner å gjøre antagelser om motiver som aktørene ikke innrømmer, eller samarbeid som foregår bak kulissene, er det annerledes. Morgenbladets artikkel gjør begge deler. Og det virker som dette også er ihvertfall et underforstått premiss i boka, nemlig at det ikke bare er noen som har gjort de tingene som blir påstått, men at er dette som er selve drivkraften bak klimaskepsis. Da må man i så fall forutsette at folk som Anthony Watts, Steve McIntyre og Andrew Montford på en eller annen måte står i ledtog med Fred Singer og de andre som er omtalt. Og her ligger også den viktigste svakheten ved boka sett fra mitt synspunkt, nemlig at de angivelige «merchants of doubt» ikke er spesielt sentrale i det klimaskeptiske miljøet. Og at de som virkelig er sentrale knapt er omtalt i boka (jeg har en Kindle-utgave som jeg har søkt i).