Bjørn Stærk har fått oppmerksomhet for sitt Aftenposten-innlegg hvor han mener at «innvandringskritikere må slutte å syns synd på seg selv«. Han har rett av en veldig enkel grunn: Ekte idealister syns ikke synd på seg selv, for de holder ikke på for sin egen ære og berømmelses skyld.
De slåss for en sak de tror på, og det er saken som er viktig. Det høres kanskje moraliserende og overlegent ut. Men jeg har vært der selv. Jeg har vært og er «ukorrekt» i en del saker. Så selv om jeg aldri har vært såkalt islam- eller innvandringskritiker, skjønner jeg poenget. Men for meg som har vært med i mange år, er det pussig at til tross for at hvem som helst i dag kan få publisert så å si hva som helst på nettet, er det mer populært enn noen sinne å bli lei seg fordi man ikke slipper til i de konvensjonelle mediene. Løsnin
gen er enkel: Når man ikke fram ett sted, kan man prøve noe annet. Og da tenker jeg naturligvis ikke på å drepe folk. Og heller ikke på å skjerpe budskapet, for det virker stort sett mot sin hensikt. Men hvis man ønsker større gjennomslag, kan man for eksempel begynne med å lære av ekspertene på markedføring på internett.
Dessverre har Fremskrittspartiet popularisert tanken om politikk som idol-konkurranse, hvor det gjelder å stemme favorittene sine inn. Uansett om man får gjennomslag for politikken, har man rett til å klage hvis ikke man får sine folk inn i regjering.
Det er den «moralistiske» siden av saken. Men den pragmatiske er vel så interessant. De færreste som inntar offerrollen, får uttelling for det. FrP har riktignok klart det ganske bra. Men de har vært uhyre dyktige til det og hatt grepet om medievennlig retorikk. De fleste ekstremister har ikke det. Et eksempel er Ole Jørgen Anfindsen, som velger å snakke om at Anders Behring Breivik «har et poeng». Med andre ord, han framhever det han er enig med Breivik om når det strategisk sett hadde vært mye bedre for omdømmet hans å markere uenighet.
