Denne artikkelen er forsinket. Jeg skrev denne opprinnelig etter at Bjørn Stærk skrev «Intet nytt fra Klimaskeptikerne» som ble publisert hos Minerva og Aftenposten. Det er snart et år siden. Jeg ble opptatt av å diskutere direkte med Stærk i kommentarene, og glemte denne. Jeg syns at den oppsummerer såpass mange viktige poenger at jeg publiserer den nå.
Bjørn Stærk skriver under tittelen «Intet nytt fra klimaskeptikerne«. Han har mange gode poenger, men ikke noe godt helhetsbilde etter min mening. Han har brukt en hjemmestrikket metode for å vurdere saken, et interessant men mislykket eksperiment så vidt jeg kan se. Metoden går ut på å lese bøker. Hvordan han har valgt ut bøkene, sier han ikke så mye om, men jeg får inntrykk av at de ihvertfall delvis er basert på anbefalinger fra bekjente. Så har han lest bøkene, og vurdert hvem av to leirer, «klimaskeptikerne» eller «klimaforskerne» som argumenterer best for sitt syn.
Det kan se ut som om han ikke har reflektert rundt gyldigheten av denne inndelingen, hvor altså klimaforskere og klimaskeptikere er kategorier som utelukker hverandre, til tross for at en av bøkene han har lest er skrevet av klimaforskere som også regnes som klimaskeptikere (Michaels og Balling). Så vidt jeg kan se, er det bare 5-6 av bøkene som kan karakteriseres som klimaskeptiske. I kommentarene påstår han at det dreier seg om å sammenligne «det beste»: «Men ser du på det beste fra begge leirer, så er klimaforskerne langt mer troverdige», som han skriver i en av kommentarene. Det er en glimrende idé, men det virker som han heller har gjort det motsatte, nemlig å sammenligne det beste fra den ene leiren med det tvilsomste fra den andre. Blant annet fordi han han åpenbart ikke har lagt særlig vekt på denne boka, men i stedet kretset rundt de andre. I tillegg snakker han om «debatter» og trekker vidtrekkende konklusjoner ut fra de debattene uten at det er klart hvor de har foregått og om han har sjekket kvaliteten på deltakerne.
Ser man på en partilederdebatt på TV, kan man finne ut hvem som har «vunnet», hvem som har snakket best for seg, hvem som har hatt de mest fornuftige argumentene akkurat der og da. Naturvitenskapelige debatter er annerledes. Ofte må man ha mange runder fram og tilbake for å forstå hva det dreier seg om. Det trenger man jo egentlig i politikken også, men Stærk er visst i det tabloide hjørnet, og lar ikke det affisere ham. Eller kanskje det er slik at han tror han har funnet en snarvei til innsikt og forelsket seg i den så han ikke ser begrensningene ved den.
Fanesaker?
Stærk sammenfatter «klimaskeptikernes fanesaker» på en måte som gir et misvisende inntrykk av at alle klimaskeptikere er er enige og at alle er opptatt av de samme sakene. Det er mulig det er slik Stærks skeptikervenner ser på det, men han er ikke i nærheten av å få fram mangfoldet av oppfatninger i klimasaken. Og en ting som bidrar til det, er naturligvis at han har lest bøker, og da er det lett å ende opp med et for lite utvalg.
Enda verre er det at oppsummeringen av «klimaskeptikernes fanesaker» tegner et overdrevent ekstremt bilde: «Videre mener de at i den grad det faktisk har blitt varmere, er det på grunn av naturlige klimaendringer, så som endringer i solstyrken, som ikke er store i seg selv, men kan påvirke hvor mye skyer som dannes.» I virkeligheten er det slik at mange, kanskje de fleste av de som settes i båsen klimaskeptikere internasjonalt mener at menneskeskapte påvirkninger spiller en rolle, kanskje til og med en dominerende rolle, men at dette ikke vil føre til så store klimaendringer i framtiden som det flertallet av klimaforskere tror. Boka til Michaels og Balling står for nettopp dette synet, men Stærk legger altså ikke vekt på den. Igjen er det lite som tyder på at han faktisk har anstrengt seg for å finne «det beste fra begge leirer».
Jeg skjønner altså at dette er Stærks forsøk på en snarvei til innsikt, men jeg tror ikke noe på den. For meg virker det i beste fall tilfeldig og rotete.
Kan man forstå naturvitenskap ut fra politisk motiverte skillelinjer?
Naturvitenskap handler om å ta stilling hypoteser, ikke personer. Hvis temaet er én enkel, veldefinert hypotese som er enten sann eller usann, gir det kanskje en viss mening å sette dem som tror på den opp mot dem som ikke tror på den. Men i klimaforskningen handler det om en rekke hypoteser, og de fleste av dem er ikke enten/eller. Det gjelder selv det mest grunnleggende, nemlig spørsmålet som ofte stilles som «er klimaendringene menneskeskapte?», men som forskerne behandler som «i hvilken grad er klimaendringene menneskeskapte, og hvor sikre kan vi være på det?» Dette er altså to forskellige spørsmål hvor oppfatningene ikke behøver å være sammenfallende, og hvor svaret ikke er ja eller nei, men 0-100%. I tillegg er det flere andre spørsmål som er vesentlige for å vurdere hvilke virkninger klimaendringene kan få i framtiden. Framfor alt må man vite i hvilken grad de menneskeskapte klimaendringene forsterkes eller dempes. Dernest må man spørre hvilke konkrete virkninger (negative og positive) dette vil få.
Å sammenfatte alt dette i en «krig» mellom to leirer som ikke engang er klart definert, er meningsløst fra et vitenskapelig synpunkt. Skal man forstå klimaforskningen, må man forstå synspunktene på hver enkelt hypotese.
Merkelapper som «klimaskeptiker» hører hjemme i et sosialt spill om prestisje. De er oppkonstruert og politisk motivert. Hvis man vil forstå det vitenskapelige grunnlaget for klimasaken, er de irrelevante, og det er bedre å se bort fra dem. Vil man forstå den sosiale dynamikken, kommer man ikke utenom dem, men man bør passe på at man ikke blir forledet til å generalisere feil. Ikke minst fører det ofte galt avsted å trekke slutninger om hva personer mener ut fra hvilken bås de er satt i, i stedet for å lytte til hva de faktisk mener.
Hvem får det siste ordet?
Stærk skriver:
Men det er et mønster i disse debattene. Alle sammen går omtrent som dette: Klimaforskere sier én ting. Så sier skeptikerne «her er noe dere ikke har tenkt på!» Så svarer klimaforskerne, «jo det har vi tenkt på, og her er ti forskjellige fagfellevurderte forskningsartikler som underbygger dette.»
Denne beskrivelsen må forstås slik at han lar «klimaforskerne» (det vil si de som har det «offisielle» synet på akkurat den hypotesen som diskuteres) få det siste ordet. Og da er det nesten en selvfølge at de «vinner» diskusjonen. Det er særlig problematisk å vurdere vitenskapelige debatter på denne måten. For det er gjerne slik at man har et motargument, og så en tilbakevisning av det motargumentet, og så en tilbakevisning av tilbakevisningen. Og sånn kan man holde på en stund. Og av og til må man følge med lenge for å få en ordentlig forståelse. Det er risikofylt å sette punktum for tidlig.
Det konkrete tilfellet han omtaler er Anthony Watts siste utkast til en artikkel. Stærk nevner kritikken mot dette, men det er ikke noe som tyder på at han har vurdert Watts’ tilsvar til den kritikken. Det rimelige hadde vært å vente til artikkelen blir publisert og se om Watts har klart å ta hensyn til kritikken på en fornuftig måte. Det har ihvertfall jeg tenkt å gjøre.
På den ene siden mener Stærk at det er bøker, ikke blogger, som bør være utgangspunktet. På den andre siden er tydeligvis mer eller mindre tilfeldige anekdoter fra bloggosfæren relevante. Og så uttaler han seg kategorisk om at det er mønster i «alle disse debattene» (min uthevning) som foregår…hvor? I de bloggene han ikke leser? Jeg lurer faktisk på om hans informasjon om debattene skriver seg fra referater som er gjort av klimaskeptikernes motstandere. Det er i så fall en sikker måte å «bevise» hvor håpløse skeptikerne er.
Uredelighet?
Stærk:
De [klimaskeptikerne] later som om f.eks. varmeeffekten i byområder og solens rolle i klimaendringer er helt nye ideer som klimaforskerne rett og slett ikke har tenkt på.Det er stemmer ikke. De har tenkt på det, og målt det, og publisert artikler om det. Allikevel er de uenige. Dette er også noe som reduserer tilliten min til skeptikerne, når de fremstiller klimaforskningen på en uredelig måte.
Jeg kjenner ikke til noen klimaskeptikere som påstår at klimaforskerne ikke har tenkt på dette. Kanskje det er Stærks personlige venner som dukker opp igjen. Dette er ihvertfall ikke «de beste». Blant dem jeg vet om, er det mange, kanskje et flertall, som ikke opptatt av det og som gjerne godtar det offisielle synet på saken. Resten mener at disse faktorene er tatt hensyn til, men at det ikke er sikkert at det er tatt hensyn til i tilstrekkelig grad. Det er helt uklart hvem han beskylder for å være uredelige.
«Kabaler»
Og det er da skeptikerne begynner å murre om mektige krefter av farlige fanatikere som samarbeider i skjul om å narre menneskeheten. For skeptikerne er helt sikre på at de har rett. Den eneste måten de kan forklare at klimaforskerne er uenige [med klimaskeptikerne, antar jeg], er en hemmelig kabal, med Al Gore og Michael Mann i midten.
Det er der vi ender opp. I alle debattene. Det er dette alt står og faller på. Synes du en slik forklaring virker troverdig? For det er det som skal til for å avlyse de menneskeskapte klimaendringene.
Dette virker helt virkelighetsfjernt. Det er enkelte av de mest ekstreme klimaskeptikere som tyr til konspirasjonsteorier. At alt skulle stå å falle på det, er absurd. Stærk påstår at altså han vet hva de «beste» klimaskeptikerne mener. Og likevel henviser han til marginale synspunkter når han påstår at han har oppdaget hva alt står og faller på. Eller ser han konspirasjonsteorier i enhver antydning om at forskere ikke er 100% nøytrale og objektive, at forskning kan bli politisert og at forskerne kan bli fristet til å vri forskningen i den retningen oppdragsgiverne ønsker? Dette er veldig uklart.
Det er mange grunner til at folk er enige eller uenige med hverandre, og det er sjelden nødvendig å ty til konspirasjonsteorier for å forklare det. Folk er uenige fordi de har forskjellig utgangspunkt, forskjellige verdier, forskjellige vurderinger, forskjellige kunnskaper og legger vekt på forskjellige empiriske data. Og folk er ofte enige i flokk fordi de lytter til hverandre og unngår å høre på dem som har andre synspunkter. Det er ingen grunn til å tro at klimaskeptikerne skulle ha et spesielt behov for å forklare at det finnes uenighet.
Er hockeykølla ikke viktig?
Stærk er opptatt av at klimaskeptikerne henger opp i saker som angivelig er uviktige, som for eksempel hockeykølle-kurven. Dette er en de sakene som i følge ham hører til skeptikernes fanesaker. Her er Stærk historieløs. For hockeykølla har jo nettopp vært en fanesak for motsatt side. I 2001 ble hockeykølla presentert som et avgjørende bevis for menneskeskapt global oppvarming. At det så blir en fanesak for skeptikerne, er bare naturlig, ikke «underlig» som Stærk påstår. At betydningen av hockeykølla tones ned igjen når den har mistet noe av glansen, er på en måte også naturlig. Den er nødvendigvis irrelevant hvis den er feil. Men det er fortsatt slik at hvis det hadde vært sikkert at det ikke har vært så varmt på tusenvis av år, hadde det vært et sterkt argument for at de klimaendringene vi ser ikke er naturlige, og at den menneskeskapte oppvarmingen er så betydningsfull at den overskygger de naturlige variasjonene.
Opptattheten av hockeykølla kan kanskje påstås å være avlegs. Det er mulig den ikke lenger brukes som kronargument for menneskeskapte klimaendringer. Men det er det jo ikke sikkert at folk flest har fått med seg. Og da behøver det ikke være så underlig at den dukker opp.
Matt Ridley forteller hvordan han ble overbevist av hockeykølla for så å slå kontra da han oppdaget hvor svakt begrunnet den faktisk var. «This was the moment somebody told me they had made the crop circle the night before.»
Må forskning gå fort unna for å tas seriøst?
Klimaskeptikerne har hatt minst 20 år finne ut av dette nå, tid de kunne ha brukt på å bygge opp en alternativ forståelse av klimaet, og modne disse ideene. Modne ideer ender opp i bøker. Hva gikk galt?
Stærk tar feil når han påstår at det ikke finnes bøker om alternative forklaringer på klimaendringer. Vi har blant annet The Chilling Stars som omhandler Henrik Svensmarks teorier og vi har Roy Spencers bøker. Stærk har tydeligvis ikke lett etter slike bøker, men bruker visst manglende resultat av manglende leting som indikasjon på at de ikke finnes, og at gruppen klimaskeptikere derfor ikke har noe særlig å fare med.
Det andre Stærk overser er at det ikke bare er å «bygge opp» en alternativ forståelse. Det er flere forskjellige hypoteser som må testes hver for seg. Hvis et komplekst fenomen har fått en overforenklet forklaring, er det ikke sikkert at det man bør gjøre er å fremme en annen overforenkling så fort som mulig og for enhver pris.
Det tredje Stærk har gått glipp av er at det trengs mer enn tid for å utvikle vitenskapelige ideer. Det trengs også forskningsmidler. Det har vært forsket langt mindre på naturlige årsaker til klimaendringer enn på menneskeskapte. Og det man forsker på, finner man gjerne. En parallell: Forsker man på genetiske årsaker til kjønnsforskjeller, vil man finne det. Forsker man på hvordan gutter og jenter behandles forskjellig, vil man finne at det også har en betydning.
Stærk har i det hele tatt et lettvint forhold til resonnementer av typen «hvis den vitenskapelige hypotesen x hadde vært sann, burde y være synlig i samfunnet». Han trekker inn hypotetiske og uvesentlige argumenter som marginale synspunkter, hva klimaskeptiker-vennene hans mener, hva som burde ha skjedd i forskningen gitt hypotetiske forutsetninger, og hvordan klimadebatter (på nett?) utspiller seg. Ganske rotete, er min konklusjon.
Stærk-paradokset
Stærks konklusjoner motsier utgangspunktet hans. Hvis det virkelig er slik at klimaskeptikere er så dårlige til vitenskapelig argumentasjon, hvordan kan da klimaskeptiker-vennene hans være kvalifisert til å fortelle ham hvilke klimaskeptiske bøker som er best? Og hvis de er kvalifisert til det, hvordan kan han da være så sikker på at han har fått med seg det beste fra begge leirer?
At det skal være mulig å trekke bastante konklusjoner ut fra et lite utvalg bøker uten å kvalitetssjekke utvalget, virker useriøst på meg. Jeg er ikke vel bevandret i bokfloraen om klima, men etter det jeg vet, ville jeg lest Roy Spencer først hvis jeg absolutt måtte ha seriøse «klimaskeptiske» bøker.
For meg som kjenner klimaskeptikernes argumenter ganske godt, ligner artikkelen hans mest på et partsinnlegg forkledd som nøytral gjennomgang. Jeg har såpass tiltro til Stærks ærlighet at jeg ikke tror det er gjort bevisst. En alternativ forklaringen er da naivitet; at han har kopiert stråmannargumentasjon og andre retoriske knep fra klimaskeptikernes motstandere uten selv å skjønne det. Eller kanskje skeptikervennene hans har alle disse sære og ekstreme meningene som han tillegger klimaskeptikere generelt.
