I siste utgave av Morgenbladet har Bjørn H. Samset og Henrik H. Svensen et essay under tittelen Seniorsaken. (Foreløpig er den fulle teksten ikke tilgjengelig på nett.) De har fått nesten tre sider å breie seg på, og det er nok å kommentere, blant annet noen klare faktafeil. Ikke minst er det klare skille mellom «skeptikerne» og «de troende» (deres eget uttrykk) oppkonstruert og kunstig. Men akkurat her og nå skal jeg konsentrere meg om deres hypotese om demografien på «de skeptiske akademikerne». De mener at dette kan forklares med at det er skjedd et paradigmeskifte innen klimaforskningen de siste tiårene og at gamle mennesker er sløve og fastlåste.
Mange av de klimaskeptiske akademikerne ble utdannet i en tid da alle visste at Jordens klima lå utenfor den menneskets påvirkningssfære. Grunnholdningen var at klimaet styrte seg selv. Utover 1970- og 1980-tallet endret dette seg, og både holdninger og forskningsresultater pekte mot en tydelig antropogen påvirkning av klimaet. Det er vanskelig å tenke seg en mer fundamental erkjennelse enn denne. Luften er usynlig for det blotte øye, men målinger har vist at mennesket har endret dens sammensetning – og dermed Jordens overflatetemperatur via drivhuseffekten.
Og videre:
Vitenskapshistorikeren Thomas Kuhn brukte denne nye erkjennelsen som et eksempel til å belyse hvordan en etablert kunnskapskultur, et paradigme, blir erstattet med en ny og uforenelig. I boken Vitenskapelige revolusjoners struktur, først utgitt i 1962, beskrev han paradigmeskifter som dramatiske omveltninger, som revolusjoner. Forskerne som var troende til det gamle paradigmet ble heller ikke en del av det nye forskerfelleskapet. De holdt på med sine ting i periferien, møttes på små konferanser, publiserte utenom de vanlige tidsskriftene. Ingen var lenger interessert i det de hadde å si. Forsøk på meningsutveksling ble alltid til skyttergravskriger.
…
Sett i lys av vitenskapshistorien, generasjonskløften og uforenelige teorier, er vi nå vitne til et nytt paradigmeskifte? Vi tror det. Faktisk tror vi skiftet snart er vel gjennomført.
…
Hovedtyngden av norske skeptiske akademikerne er i dag aldrende eksperter innen et tilgrensende felt. De sitter med kunnskap og bakgrunn, men mangler kanskje overskuddet og åpenheten som skal til for å akseptere en konklusjon med såpass mange konsekvenser som klimaendringene tross alt har. Dette bildet er så klart ikke dekkende for alle, men for en god andel av dem vi har møtt og diskutert med.
Et par alternative hypoteser kan lanseres. Den første er basert på min egen erfaring. For mitt vedkommende, i den grad jeg er «skeptisk», er grunnen nøyaktig den motsatte.
En kort digresjon for ordens skyld: Hvor «skeptisk» er jeg? Samset og Svensen definerer «klimaskeptiker» slik:
Betegnelsen «klimaskeptiker» kan brukes om en person som stiller seg kritisk til det fagekspertene har etablert om hvordan klimasystemet fungerer.
Ja vel? Hvilke deler av det fagekspertene har etablert? Teorien om at CO2 varmer opp atmosfæren? Den er jeg enig i. Hvis de med «etablert» mener at det er fastslått med liten grad av usikkerhet, passer jeg neppe inn i denne definisjonen av klimaskeptiker. Men jeg blir jo likevel beskyldt for å være det. Og mange internasjonale klimaskeptikere vil også falle utenfor etter kriteriene til Samset og Svensen.
Uansett, min smule skepsis skyldes som sagt det motsatte, nemlig at min vilje til å tro på vitenskapelige autoriteter er blitt svekket med årene, ettersom jeg har sett hvor ofte de tar feil. Egg var erklært farlige å spise fordi de inneholder kolesterol. Senere fant man ut at de ikke var så farlige likevel. Bare for å ta ett av mange eksempler. Og det ligger jo nettopp i Kuhns analyse at man ikke kan tro på endelig avklarte vitenskapelige sannheter. Det nye paradigmet kan også vise seg å være feil.
En annen og skumlere forklaring på at de eldre forskerne er mer skeptiske kan være at de unge ikke tør å reise tvil fordi de er redde for at det kan skade karrieren deres. I så fall har vi en vitenskap som er selvbekreftende i foruroligende grad. I en video av australske forskere som studerer blant annet solas påvirkning på klimaet (finner den ikke i farta) forklarer de hvordan de bevisst bruker aldrende forskere til den mest kontroversielle forskningen for ikke å skade de yngres karrieremuligheter.
Eller prøv denne, som allerede er 10 år gammel, men som nok fortsatt er aktuell:
DEN DANSKE miljøforskeren Bjørn Lomborg ble nylig dømt for vitenskapelig uredelighet. Vi deler ikke Lomborgs framtidsoptimisme på alle områder. Men vi er skremt over den maktmisbruk som her utøves mot en kritisk miljøforsker. Uredelighet er en karakteristikk som først og fremst må forbeholdes noen av Lomborgs motstandere. Lomborg-saken gir et skremmende eksempel på dårlige vilkår for uavhengig og kritisk miljøforskning. Dessverre er ikke situasjonen bedre i Norge.
…
Alle bevilgninger til miljøforskning kontrolleres i dag av statsforvaltningen. Det aller meste av disse midlene defineres ut fra departementale behov, gjerne via Norges forskningsråd. Forskerne må derfor ofte svelge noen kameler dersom de skal fortsette i bransjen. De som kontrollerer pengesekken, ønsker ikke kritiske fokuseringer på sitt eget maktgrunnlag. De vil heller ha tannløse utredninger innen rammer de selv definerer. Dagens system fremmer konformitet og evne til innordning på bekostning av kvalitet og perspektiv. De som tror at dette skaper gode forutsetninger for å håndtere miljøspørsmål, må tro om igjen. For det er intet mindre enn løgn og forbannet løgn.