Hva går det av meg? To blogginnlegg på to dager? Vel, dette var såpass interessant som apropos til gårsdagen.
Eksempel 1: Ensidig om vaksiner
Dette skrev jeg om i går. Det er strengt tatt ikke Aftenpostens journalistikk, men har et visst kampanjepreg i all sin ensidighet.
Eksempel 2: Kampanjejournalistikk om klima
Nina Kristiansen, redaktør for forskning.no, kritiserer Aftenposten og journalist Ole Mathismoen for å drive kampanjejournalistikk om klima:
«Journalist Ole Mathismoen lager stort drama i sin reportasje i Aftenposten. I lekker innpakning maler han opp et bilde der fuglefjellet Runde blir taust på grunn av klimaendringer som rammer Norge nå. Et varmere hav gjør at silda flytter på seg eller dør. Fuglene får ikke nok mat, ungene dør, fugleskrikene stilner, nasjonalarv blir borte. Det er alarm på vegne av vår klode. Sitater fra forskere understreker dommedagspreget.»
Dette er det neppe vitenskapelig dekning for.
Forskerne selv sier de mangler kunnskap om økosystemet, og hva som styrer lundefuglenes – og sildas – fremgang og tilbakegang. Som forskeren Tore Johannessen sier i Aftenposten-reportasjen: ”Sammenhengene i naturen er kompliserte. Vi sliter med å forstå dem”.
Ole Mathismoen vet bedre og har allerede nok kunnskap til å konkludere. Det bør ikke en forskningsjournalist gjøre, for det er å gå over terskelen til politikken og kampanjejournalistikken. Jeg tror det på sikt skader den saken Mathismoen vil tjene.
At dette er kampanjejournalistikk er kanskje naturlig, gitt at serien denne artikkelen inngår i er begrunnet ut fra klimatoppmøtet neste år.
Om halvannet år, i desember 2015, skal verdens ledere gjøre et nytt forsøk på å bli enige om en global klimaavtale. Frem til da vil vi i Aftenposten vise hvordan mennesker og dyr allerede påvirkes av klimaendringer. Vi skal skrive, filme, fortelle og fotografere. Vi skal forklare hva som skjer, hvilke konsekvenser det får og ikke minst hvilke løsninger som finnes.
For oss som følger med og ikke er idelogisk bundet til et standpunkt, er det vanskelig å forstå hvordan dette skal la seg gjøre uten å overdrive kraftig. At “klimaendringene rammer oss allerede” er i beste fall tynn suppe. Faktum er at katastrofalt ekstremvær (orkaner, tørke, flom, tornadoer) i det store og hele ikke har økt, isbjørnen er ikke truet til tross for at den arktiske havisen minker, og det usikkert om havet stiger noe fortere enn det gjorde før vi begynte å slippe ut CO2. forskning.no er blant de få mediene i Norge som har hatt noe seriøs dekning av konklusjonene til FNs klimapanel om ekstremvær.
Eksempel 3: Å bruke suksess som eksempel på fiasko
Dette også fra i dag eller i går. Aftenposten har virkelig overgått seg selv. Representanter for Vegårshei protesterer fordi Aftenposten har brukt dem som eksempel på at «Sørlandet henger etter både når det gjelder likestilling og levekår.»
Men i følge ordfører Kjetil Torp og pastor Knut Sunde er det slik at «Vegårshei ligger på landsgjennomsnittet når det gjelder levekår og dermed skiller seg fra snittet av sørlandskommunene.»
Her har tydeligvis Aftenposten valgt å “belyse” en hypotese med data som ikke stemmer med hypotesen.
Jeg har ikke satt meg nærmere inn i saken som sådan. Det kan godt hende at forskerne som sier at livsstil og levekår på Sørlandet henger sammen har rett. Men da burde man vel heller være nysgjerrig på hvorfor Vegårshei er et unntak.
Kampanjejournalistikk er det kanskje ikke. Men det er ikke lett å se forskjellen. Når man bruker et eksempel som ikke passer til budskapet, kan det virke som om man vil ha fram budskapet for enhver pris.