Jeg har allerede vært innom boka Merchants of Doubt i kommentarene til innlegget om Morgenbladets ukritiske holdning til konspirasjonsteoriene om de angivelig onde oljesmurte klimaskeptikerne.
Som jeg sier der er Oreskes og Conway tilsynelatende trumfkortet for dem som tror på konspirasjonteoriene om klimaskeptikerne. Men vidt jeg kan se er det ingen av dem som har sjekket om boka holder vann eller ikke. Jeg har nå lest mesteparten av boka, og tror jeg vet nok til å oppsummere hvor svakhetene ligger.
Her er de i omtrent prioritert rekkefølge, de viktigste først.
- Boka er irrelevant i forhold til våre dagers klimadebatt, fordi de toneangivende klimaskeptikerne i våre dager ikke har noen tilknytning til «skurkene» i boka. Og omvendt, det er ingen ting som tyder på at «skurkene» er viktige i klimaskeptikermiljøet.
- Framstillingen er basert på et selektivt utvalg av historiske saker hvor de som stiller spørsmålstegn ved (angivelig) vitenskapelig konsensus alltid er høyreorienterte og venstreorienterte miljøvernere alltid får rett.
- Det er flere sentrale faktafeil.
- Framstillingen av usikkerhet i klimaforskningen er rotete, selvmotsigende og tendensiøs. Når «skurkene» påpeker usikkerhet er det galt, når «heltene» påpeker samme usikkerhet er det bra.
- Forfatterne bruker retoriske overdrivelser på en måte som er vanskelig å gjennomskue.
- Forholdet mellom forskning og poltikk er omtalt på en misvisende måte. Legitim poltisk uenighet framstilles som angrep på vitenskapen.
Jeg har tenkt er godt i gang med å dokumentere disse påstandene detaljert etterhvert.
Oreskes skal innlede på vitenskapsår-konferansen i morgen. Tragisk og skremmende.
Tilbaketråkk: Debunking Oreskes part 1: A wall of vagueness – Evil Questions