Som nevnt i tidligere innlegg, da jeg leste den historiske delen av Merchants of Doubt, ble jeg mest slått av hvor lite oppsiktsvekkende stoffet var. «Skurkene» i boka fremmet en politisk vinklet versjon av forskningsresultater, noe som ikke er oppsiktsvekkende og skjer på tvers av det politiske spekteret i mange forskjellige saker. Jeg sa også at det virker som om de mener at «skurkene» har gått over grensen for det moralsk akseptable, men at de ikke gjør noe forsøk på å forklare oss hvor grensen går, eller i hvilke spesifikke tilfeller den er blitt overtrådt og på hvilken måte.
Det de i stedet gjør, er å bruke retoriske karakteristikker som de i liten grad begrunner ut fra eksemplene de bruker. Det gjelder blant annet begrepet desinformasjon (disinformation). Ordet er brukt bare noen få ganger i den historiske hoveddelen av boka, og så vidt jeg kan se aldri spesifikt knyttet til de personene som er hovedskurkene i boka, men i oppsummeringen mot slutten tar de det i bruk på en måte som gir inntrykk av at de fleste av fortellingene i boka handler om bevisst desinformasjon.
The stories we’ve told so far in this book involve the creation of doubt and the spread of disinformation by individuals and groups attempting to prevent regulation of tobacco, CFCs, pollution deom coal-fired power plants, and greenhouse gases. They involve fighting facts that demonstrate the harms that these products and pollutants induce in order to stave off regulation. (Side 217.)
Og litt senere:
As we’ve seen throughout this book, some «sides» represent deliberate disinformation spread by well-organized and well-funded interests, or ideologically-driven denial of facts. (Side 240.)
Jeg påstår ikke at Conway og Oreskes alltid tar feil, snarere tror jeg de i noen eller de fleste tilfeller har rett i sin analyse av selve sakene. Heller ikke tror jeg det aldri har forekommet bevisst desinformasjon. Conway og Oreskes har bare ikke dokumentert det, bortsett fra i det velkjente tilfellet med tobakksindustrien. (Derimot har de ikke knyttet noen av hovedskurkene direkte til denne desinformasjonen.) Men de oppsummerer på en måte som gir inntrykk av at de har dokumentert det gjennomgående i de forskjellige tilfellene, og det gjør de på et tidspunkt vi som lesere ikke har forutsetninger for å vurdere det kritisk, fordi vi ikke husker nøyaktig hva som skjedde tidligere i boka. Man skal være svært systematisk i sin kritiske tilnærming for å finne ut at dette ikke helt henger sammen.
Noe tilsvarende skjer når de snakker om «fakta», slik de gjør i begge disse sitatene. Om «denial of facts» betyr noe annet enn å være uenig med et antatt flertall av forskere, er helt uklart. Det ahistoriske med dette er jo at de fleste miljøsaker må antas å ha startet som mindretallsoppfatninger, altså som «fornektig av fakta» i følge denne tenkemåten. Oreskes og Conway besøker jo disse sakene først etter at de har vunnet terreng, og kan framstille dem som om alle har hatt vitenskapelig konsensus bak seg. Men alle vitenskapelige hypoteser har en sped begynnelse, da bare noen få tror på dem. Og mange blir forkastet selv etter at de er blitt ansett som «fakta».
Mønsteret går igjen: Generaliserende påstander om «desinformasjon», «fornekting av fakta», og «anti-vitenskapelig» atferd på god avstand fra de konkrete eksempelene, slik at man ikke klarer å stille spørsmålstegn ved holdbarheten i karakteristikkene.