Som jeg påpekte i innledningen til denne serien, er framstillingen av usikkerhet i Merchants of Doubt rotete, selvmotsigende og tendensiøs. Beskrivelsen av klimasaken i boka er i påfallende grad konsentrert om perioden 1980-1995. At hendelsene som gjengis er såpass gamle, gjør det vanskeligere for leseren å vurdere kritisk hva som kan ha vært et fornuftig standpunkt da det skjedde. Lettere blir det ikke av at vi får detaljerte imøtegåelser av «skurkenes» standpunkt, men ikke «heltenes». I en vitenskapelig kontrovers er det gjerne slik at det rettes berettiget kritikk fra begge sider. Å referere denne kritikken ensidig er en nokså sikker metode for å få dem som kritiseres til å virke dumme og useriøse.
Men det var altså usikkerhet som skulle være hovedpoenget her. Boka begynner allerede i 1979 og gjengir uttalelser fra forskergrupper som kan gi inntrykk av at det allerede da var enighet om menneskeskapt global oppvarming. Boka gir oss ikke den kanskje viktigste bakgrunnsinformasjonen for å forstå situasjonen da, nemlig at verden på den tiden ikke var blitt varmere på fire tiår. Men de gir oss blant annet følgende sitat fra en rapport som kom i 1979:
The report concluded, «if carbon dioxide continues to increase, the study group finds no reason to doubt that climate changes will result and no reason to believe that these changes will be negligible.» (Side 173.)
Man kan få inntrykk av at dette er nesten det samme som FNs klimapanel (IPCC) sa i 2007. Eller ihvertfall på 90-tallet. Men det ikke vanskelig å gjette at det var vanskelig å få gjennomslag for en teori om menneskeskapt global oppvarming når det ikke hadde funnet sted noen global oppvarming på en menneskealder. Vitenskapelig sett var problemet at de kanskje viktigste dataene man baserer seg på i dag, nemlig temperaturstigningen fra 70-tallet og framover, ikke fantes ennå. Selv om Conway og Oreskes omtaler motforestillinger denne rapporten møtte på det tidspunktet, og innrømmer at det var enorm usikkerhet, gir teksten et mangelfullt bilde av situasjonen.
I artikkelen som Oreskes publiserte tidligere sies det helt eksplisitt at forskerne var blitt enige om global oppvarming («a consensus view had emerged») allerede på 80-tallet. I boka kan man også lett få det inntrykket. Men i innledningen til bokas kapittel om global oppvarming står det også at dette skjedde et par tiår senere:
In 2004, Discover magazine ran an article on the top science stories of the year, one of which was the emergence of a scientific consensus over the reality of global warming.
At forskerne ble enige om det grunnleggende rundt global oppvarming kan ikke ha skjedd både på 80-tallet og 15-20 år senere. Det er en motsetning mellom boka og artikkelen og også mellom dette poenget i innledningen og det inntrykket man får mens man leser selv kapittelet.
Og nettopp «vitenskapelig konsensus» på denne tiden er et avgjørende poeng, for det er grunnlaget for vurderingen av «skurkenes» atferd på 80-tallet og tidlig 90-tall. De omtales som om de drev en politisk motivert kampanje på tvers av det de «egentlige» forskerne mente, ikke at de simpelthen vurderte saken litt annerledes enn de forskerne Conway og Oreskes liker best.
Reaksjonene på utspillene til James Hansen overfor politikere og medier på slutten av 80-tallet beskrives slik:
Some colleagues, uncomfortable with the media attention – and maybe a bit jealous, too – attacked Hansen for going too far, thinking he had discounted the significant uncertainties that still remained.
En mer nøytral måte å referere dette på hadde vært å fortelle at noen forskere var uenige og gjengi argumentene de brukte. I stedet velger Conway og Oreskes å tillegge dem motiver som misunnelse. Leser man den artikkelen de henviser til, Hansen vs. the World on the Greenhouse Threat, framstår det tvert imot som om Hansen oppførte seg slik som «skurkene» i boka. Han er uenig med de fleste andre forskere, men velger å legge fram et vinklet budskap for å få oppmerksomhet fra medier og poltikere. Med andre, presentasjonsmåten var styrt av politiske motiver, ikke vitenskapelige.
Det kreves en viss selvdisiplin for å vurdere etikken i slik atferd uavhengig av politisk ståsted og etterpåklokskap. (Politisk er jeg sannsynligvis mer enig med forfatterne av boka enn med «skurkene» deres.) Men det er nødvendig. Hvis det er galt av forskere å vinkle vitenskapelig budskap politisk, må det være galt uansett om vi sympatiserer med den politiske hensikten eller ikke.
Enten har Conway og Oreskes en nokså svak forståelse av den historikken de liksom skal være eksperter på, eller så prøver de bevisst å villede oss. Eller kanskje de er så forblindet av sitt eget ideologiske ståsted at de ikke ser annet enn det de vil se, det som bekrefter teoriene deres.