Dette begynner å ligne på en ren klimablogg. Men vi får vel leve med det. I dag må jeg bare si noe om vesentlig og uvesentlig kritikk. Og framfor alt: Selektiv kritikk. Regelen i klimadebatten er ekstremt selektiv kritikk. Det gjelder på begge sider av klimakrigen, både de som forsvarer den nåværende klimapolitikken og de utpregede klimaskeptikerne.
Kritikk som ikke forhåndsprogrammert til å bevise at «vi» alltid har rett og «de» alltid tar feil, er unntaket. Men vil du ha det, så kan du for eksempel starte med Judith Curry eller Roger Pielke Jr. Ikke til forkleinelse for mange andre som også er i stand til å «sparke i begge retninger».
Når begge leire prøver å framstille det som om de selv alltid har rett og motparten (nesten) alltid tar feil, blir det umulig å innrømme egne feil, og avklaringer uteblir. Detaljspørsmål som det burde være lett å bli enige om, blir gjenstand for evig krangel med gjensidige beskyldninger om manglende seriøsitet og det som verre er. Diskusjonen ser ut til å handle om detaljer, mens det egentlige poenget er å bevise hvor dum motstanderen er.
Og for en utenforstående blir det nesten umulig å finne ut hvem som har rett. Om kritikken er selektiv på en urimelig måte, er avhengig av hva som er pirk og hva som er av reell betydning. Og det kreves mye kunnskap for å vite det.
La oss se på det konkrete. Jeg vil gå løs på klimaskeptikerne først for en gangs skyld. Jeg er ikke begeistret for tendensen til å kalle alle feil som gjøres av FNs klimapanel (IPCC) ett eller annet med -gate. Climategate, Africagate, Amazongate, Glaciergate osv. De fleste av disse fortjener ikke status som skandaler. Climategate er spesielt fordi det er en større sak med mange kontroversielle fasetter. De andre er for det meste småfeil. I motsetning til hva mange vil påstå er de stort sett reelle feil, eller ihvertfall dårlig kommuniserte saker. De som forsvarer IPCC har rett i at de ikke er viktige nok til å endre hovedkonklusjonene i IPCC-rapportene. På den annen side blir de mer betydningsfulle enn de kunne vært, på grunn av forsøkene på å bortforklare dem og fordi de har vært brukt aktivt i klimaaktivisters agitasjon.
Jeg er heller ikke spesielt imponert over enkelte klimaskeptikeres bruk av uttrykk som «svindel», «bløff» og «løgn». Retorikken er for sterk i forhold til dokumentasjonen. I likhet med all annen politikk, er klimapolitikken er motivert dels av idealisme og dels av maktpolitikk og andre utenforstående hensyn. Det betyr ikke at alt som gjøres og sies er drevet av uærlige motiver. Og uansett hvor feilslått klimapolitikken måtte vise seg å være til slutt, tror jeg aldri at det vil være snakk om å straffe de «skyldige». Slik er ikke verden. De som av mer eller mindre grumsete grunner går inn for en politikk som senere viser seg å være feil, slipper unna. Fordi de er uskyldige til det motsatte er bevist.
Noen sentrale klimaskeptikere har også forstått dette, og insisterer med jevne mellomrom på Hanlon’s Razor.
Tendensen til å forstørre småfeil er ikke mindre på den andre siden. Også klimaforskerne gjør dette mot andre klimaforskere. Et av de mest påfallende eksemplene for eksempel angrepet på Roy Spencer og medarbeiderne hans i fjor høst.
Steven Mosher (som ikke er klimaskeptiker) har en interessant kommentar til dette på Judith Currys blogg.
I’m also struck by the attack on Spenser and Christy. Like some stupid skeptics who criticize [James] Hansen for making corrections as he goes along, some in my AGW tribe, seem to think the fact that Spenser corrects his work is a sign of a problem.
The problem is guys like [Michael] Mann, who fight corrections, who dont give attribution for the corrections when they make them, and who hide corrections in SI and corrigeum ( not citeable I imagine as Peer reviewed)
Ordet «debunking» blir også ofte brukt til å framstille småfeil som utilgivelige. Det er en merkelapp som gir inntrykk av at den som kritiseres ikke er særlig seriøs. Den kanskje mest infame av alle klimabloggere, Joe Romm, liker å karakterisere folk som «most debunked«. Det er påfallende at de som får æren av å karakteriseres på denne måten, stort sett er moderate folk som ikke lar seg styre av hva de tror de «bør» si, men heller sier det de mener.