Vold forårsaker lidelse. Noen ganger bare litt, noen ganger ufattelige tragedier. Men enten det er lite eller mye, er det derfor vi prøver å beskytte oss selv og andre mot vold.
Det er dette som er problemet med vold. Ikke at det foregår på feil tid, sted, eller mot feil personer i feil grad, men at det er et onde i seg selv. Hovedsaken er heller ikke at volden er feil fordelt mellom grupper. I så fall kunne man forsvaret angrepet på World Trade Center 11. september 2001 med at det relativt sett har vært få sivile amerikanere som har vært drept i terrorangrep og krigshandlinger. Eller, ettersom det er flere menn som dreper kvinnelige partnere enn motsatt, kunne man delt ut skytevåpen til kvinner for å jevne ut forskjellen.
Ingen ville vel finne på å foreslå noe sånt. Men hvorfor mener noen da at det er så nødvendig å forstå vold i nære relasjoner som et likestillingsspørsmål? Når det ikke er likestilling som er hovedhensikten, men det å prøve å redusere volden mest mulig for å spare flest mulig for de traumene og den sorgen volden fører med seg? Uansett er noen svært så opptatt av kjønn i sammenhengen. Som for eksempel Tove Smaadahl (daglig leder Krisentersekretariatet) i VG i dag.
Når menns vold mot kvinner fortsatt er et stort samfunnsproblem blir det ubehagelig å diskutere at det er ubalanse mellom kjønnene i et såkalt likestilt land. Denne uviljen har skapt et behov for alternative forklaringer på menns vold som sammenheng med kultur, sosioøkonomisk bakgrunn, rus og sykdom. Dette gjør at fokuset på menns vold mot kvinner flyttes til å gjelde «de andre», det vil si: «de utenlandske mennene», «menn med rusproblemer» og «de psykisk syke mennene», samtidig kan det ideelle bildet av likestilling bestå. Volden kvinnen utsettes for blir på denne måten usynliggjort og bagatellisert.
Jeg aner ikke hvorfor Smaadahl tror at volden blir «usynliggjort og bagatellisert» fordi den antas (berettiget eller uberettiget) å utøves av bestemte grupper av menn. Vold er vold. I verste fall kan den bli bagatellisert fordi man har fordommer offeret, men ikke mot gjerningsmannen. At det på en eller annen måte skulle være mindre betydningfullt å bli slått ned av en fyllik enn, la oss si en børsmekler, virker helt meningsløst. Det er akkurat det samme for den som blir slått ned.
At likestillingsperspektivet skulle være nødvendig for at vold i nære relasjoner blir tatt på alvor, virker derfor helt urimelig. Vold er like galt uansett hvilket kjønn voldsutøveren og voldsofferet er. Det er naturligvis Smaadahl selv som usynliggjør store deler av problematikken. Å sette likhetstegn mellom familievold og «menns vold mot kvinner» usynliggjør ikke bare «kvinners vold mot menn», men også vold blant homser og lesbiske, samt «kvinners vold mot barn», som vi vet er mer utbredt enn «menns vold mot barn».
En annen sak, som i og for seg er helt uavhengig, er om økt likestilling faktisk fører til redusert vold. Smaadahls utgangspunkt er at voldsforsker Hilde Pape har ment at «likestilling ikke nødvendigvis reduserer partnervold». Dette er forhåpentligvis et empirisk spørsmål, som Smaadahl egentlig ikke diskuterer. I stedet for å argumentere for at Papes oppfatning er faktisk feil, påstår Smaadahl at man ikke bør mene det fordi det å mene det altså visstnok medfører «usynliggjøring og bagatellisering» av selve volden. Og dessuten insinuerer hun at man mener det av feil grunner, fordi hennes versjon er for «ubehagelig å diskutere».
Kanskje er det Smaadahl selv som er så vant til å se problematikken gjennom kjønnsbriller at hun tror den ikke kan sees uten.