Den høyst begrensede debatten som foregår om klimapolitikken har en tendens til å handle om hvor ambisøs den bør være. Hvor høye mål skal man sette seg? Alt har en tendens til å rotere rundt den ene aksen. Det er ett av mange blindspor.
For det spørsmålet som kanskje kan virke unaturlig i utgangspunktet, men som bør ringe en bjelle hos alle med kjennskap til prosjektstyring, er om “ambisiøse” målsettinger faktisk gir bedre resultater. Selv har jeg opplevd nok prosjekter til å være skeptisk til dem som tar utgangspunkt i hva man “må” gjøre i stedet for å starte med en nøktern beregning av hva som er realistisk å oppnå. Etter min erfaring er dette oppskriften på et mislykket prosjekt, eller ihvertfall store forsinkelser og overskridelser. Og sikrere kan man være på å mislykkes hvis man erstatter en realistisk forståelse av situasjonen med ønsketekning.
Nettopp det er lett å gjøre, fordi mennesker har generelt en tendens til å undervurdere hvor lang tid det tar å fullføre en oppgave, og hvor vanskelig det er. I tillegg øker denne trangen voldsomt under sosialt press. Bare det å vite at andre har gitt optimistiske anslag, gjør at vi umiddelbart fristes til å bli enda mer optimiske enn vi var i utgangspunktet. Dette har det vært forsket på, og det tør være velkjent for mange med projekterfaring.
Ambisiøse målsettinger kan i beste fall virke motiverende. Eller de kan virke motsatt. Framfor alt er de velegnet som påskudd for symbolpolitikk, for ønsketenkning, festtaler, skryt og svada.
For hva skjer når man setter seg urealistiske mål? Jo, de blir umulige å følge opp underveis. Så snart man setter seg et delmål på veien som svarer til ambisjonsnivået, vil man raskt oppdage at det ikke lar seg gjennomføre. Da har man to valgmuligheter. Enten kan man lære noe, eller man kan glatte over det. I klimapolitikken velger man det siste. Avviket blir så stort at man må justere midler, målemetoder og og prognoser slik at man kan skjule spriket. Trikset med å kjøpe klimakvoter i utlandet er ett av mange eksempler på dette. I stedet for reelle, målbare CO2-kutt, får man teoretiske reduksjoner som er umulige å etterprøve i praksis. De mange solskinnshistoriene (dels i bokstavelig forstand) om fornybar energi er et annet.
Det største problemet med dette er at når man lever i en drømmeverden, lærer man ingenting om virkeligheten. Når man ikke har reelle data om hva som faktisk foregår, blir man ute av stand til å analysere årsaker og vurdere muligheter og begrensninger.
Det har vært forsøkt å styre mot mer realistiske mål. Japanske myndigheter vedtok i 2009 at de ville søke å få utslippene av klimagasser ned 15% fra 2005-nivå i 2020. Dette var et uttalt forsøk på å foreta reelle kutt uten noen triks. Japanerne møtte umiddelbar fordømmelse for dette fordi det ikke ble oppfattet som tilstrekkelig ambisiøst, forpliktende og visjonært.
Politikere belønnes altså for å love framfor å levere. Symbolmarkeringer blir viktigere enn håndfaste resultater. Dette er keiserens nye klær. Og aktivistene med miljøbevegelsen i spissen har paradoksalt nok en stor del av ansvaret for denne situasjonen.
Et godt innlegg med viktige betraktninger, Dagfinn. Særlig eksemplet med den edruelige tilnærmingen Japan har til reduksjon. Virkeligheten er som regel en trussel for ambisiøse politikere i den vestlige verden. Deres salgsargumenter minner mest av alt på de man kunne forvente fra en selger av mirakel-eliksirer for 150 år siden.
Å sette seg urealistiske mål fører som regel til en oppgitthet med en gang man forstår at «denne gangen har vi/jeg gapt over for mye!», og i politisk beslutningsammenheng betyr dette ofte at store økonomiske og menneskelige ressurser sløses bort på i bestefall ingen ting, i verste fall et negativt resultat.
Vi må heller ikke glemme at politikerne har et ansvar for å gjennomskue overivrige forskere, og klimavitenskapen har i mange tilfelle vist seg å være befengt med politiske aktivister som gjemmer seg under en forskerham.
Jostemikk: Ja, som jeg sikkert har påpekt mange ganger er det gjengs for klimaforskere å kritisere klimaskeptikere men ikke miljøorganisasjonene når de overdriver og ikke er etterrettelige. Motivasjonen for forskjellsbehandlingen er jo åpenbart klimapoltisk. Det er på en måte er greit hvis man er åpen om det, men ikke hvis man later som om man bare er opptatt av vitenskapelig integritet.
Jeg tror folk flest lukter lunta selv når de ikke helt klarer å sette fingeren på det, og at det skader klimaforskningens renommé.