For en stund siden fikk vi en gledestrålende nyhet fra miljøbevegelsen. Over halvparten av elektrisiteten i Tyskland var generert med solenergi i løpet av noen timer midt på dagen en fredag og lørdag. Da har vel solenergien bevist sin eksistensberettigelse og vel så det? Tyskland satser for full på solenergi, og det bør vel også vi gjøre?
Det er bare det at Tyskland er i ferd med å fase ut subsidiene til solkraft. Den tyske økonomi- og teknologiministeren mener at subsidiene er en trussel mot økonomien. Riktignok er det nok meningen at man skal kunne slutte å subsidiere, for helst ønsker man jo at fornybar energi skal være konkurransedyktig med fossil energi, slik at subsidier blir unødvendige. Men det er ikke det som er situasjonen.
Totalt sett, hvis vi skal tro det Bjørn Lomborg skriver den sist lenkede artikkelen, dekker ikke solenergien mer enn enn 0,3 % av Tysklands energibehov. Og det er jo en interessant kontrast mellom 0,3 og 50 prosent. En del av forskjellen skyldes riktignok at mesteparten av energien ikke er elektrisk. I følge Wikipedia er 3% av elektrisiteten i Tyskland fra solkraft.
Men hovedforskjellen skyldes jo at sola ikke skinner bestandig. Og kanskje også at forbruket var lavt i disse formiddagstimene. Og siden solenergi ikke kan produseres konstant, må man ha kapasitet til å produsere all den elektrisiteten man trenger fra andre kilder.
Dette er ett av mange eksempler på hvordan ønsketenkning dominerer miljøbevegelsens, og mange andres, syn på energiproduksjonen. Vi tutes ørene fulle av solskinnshistorier om sol og vind, men det er ikke det vi trenger hvis vi skal få til en fornuftig politikk.