I klimasaken som i mange andre saker er konspirasjonsteorier populære på begge ytterfløyer.
I Norge har vi stort sett vært forskånet for de mest usaklige og hetspregede angrepene på klimaskeptikerne.
Men dette har tydeligvis endret seg. Og da får Naomi Oreskes oppmerksomhet. Oreskes påstår “de som sprer tvil og usikkerhet om klimaendringer virkelig er menneskeskapte, er de samme som sådde tvil om helseskadene forbundet med røyking på 80-tallet.” Men det er «de» ikke. I Merchants of Doubt har Conway og Oreskes har påvist at enkelte aktører har vært aktive i begge sakene. Det betyr ikke at det er noen sammenheng mellom de to sakene. Logikken er den samme som om man skulle sagt at mange rasister er mot norsk EU-medlemskap, derfor er Nei til EU rasistisk. Conway og Oreskes driver egentlig med billige retoriske triks, og slipper unna med det, tydeligvis fordi ingen bryr seg med eller har interesse for å sjekke om det de sier stemmer eller ikke.
De hadde hatt et poeng hvis de fremst eller mest kjente klimaskeptikerne samarbeidet med «skurkene» fra boka. Men det har de ikke engang prøvd å påvise, for de fremste klimaskeptikerne i vår tid er knapt nevnt i boka. Blant andre dem Matt Ridley nevner i sitt foredrag om vitenskapelig kjetteri.
I Canada, Steve McIntyre, matematikeren som bit for bit avdekket den sjokkerende historien omkring hockeykølla og driver Climateaudit.net;
Her i Storbritannia, Andrew Montford, som dissekerte de tvilsomme afferene omkring de hvitvaskende granskningene i forbindelse med Climategate og driver Bishop-hill.net;
I Australia, Joanne Nova, den tidligere programlederen for vitenskapsprogrammer som har fulgt de enorme pengestrømmene som går til å støtte interessegrupper for klimaalarm, og driver Joannenpova.com.au.
Det oppsiktsvekkende med de kjetterne jeg her har nevnt er at hver eneste en driver dette på sin fritid. De arbeider på egen hånd, de tjener småpenger på dette arbeidet. Det finnes ikke noe stort fond fra oljeindustrien tilegnet skeptikere.
Conway og Oreskes påstår at de ikke har en konspirasjonsteori. Det er en interessant påstand, fordi det mest sentrale konspiratoriske poenget er underforstått. De snakker ikke høyt om de egentlige klimaskeptikerne, og overlater til leserne å trekke den nødvendige (kort)slutningen, nemlig at de klimaskeptikerne vi ser og hører om må stå i ledtog med «skurkene» i boka.
I praksis har klimaskeptikere høyst forskjelligartet bakgrunn. Noen er ganske riktig høyreorienterte og har en generell skepsis til statlig og overnasjonal styring, uten at de dermed kan knyttes til tobakk- eller oljeindustri. Andre er mer eller mindre desillusjonerte miljøvernere som blant annet er opptatt av at kllimasaken tar oppmerksomheten bort fra mer presserende miljøproblemer, slik Matt Ridley påpeker. Uansett er det argumentene og ikke motivasjonen til enkeltpersoner som teller. Konspirasjonsteoriene og det stereotype synet på klimaskeptikerne står i veien for saklig debatt.
Det er egentlig nokså oppsiktvekkende hvor lite kunnskap som finnes både om klimaskeptikere og deres standpunkter i norsk offentlighet. Marit K Slootnes i Morgennbladet er et annet godt eksempel. En skulle kanskje tro at en som har satt seg fore å informere om klimaspørsmål har tatt seg bryet med å sette seg inn i den pågående debatten internasjonalt og hvem de viktigste aktørene er, men slik er det åpenbart ikke.
For å skrive om klimaspørsmål er det åpenbart nok å tilegne seg en overflatisk innsikt i mainstream-synet på klimaspørsmål.
Det er lov å forvente mer, både av Aftenposten og Morgenbladet.
Ja, det er forbausende hvor få som har oversikt over hvilke standpunkter som finnes. Og det er jo ikke svart-hvitt, men et mangfold. Og så kan man for eksempel spørre seg om det overhodet er mulig å ta rasjonelle politiske beslutninger når man ikke engang vet hva slags synspunkter som finnes.
Men de som tror de driver «klimakrig» mot skeptikerne har undervurdert eller feilberegnet «fienden». De tror de har å gjøre med en motstander som har overlegne ressurser men er intellektuelt underlegen. Det er jo det inntrykket Oreskes og Conway gir. Denne selvforherligelsen er i praksis et strategisk feilgrep som kan bli fatalt. Peter Gleicks feilslåtte angrep på Donna LaFramboise er et eksempel.
Takk for at du har oppsummert innholdet i Naomi Oreskes bok på en saklig måte. Etter å ha lest omtalen i Morgenbladet, ble jeg sjokkert over hvor lite journalisten visste om klimaspørsmål, og enda mer sjokkert over at hun overhodet ikke hadde forsøkt å sette seg inn i bakgrunnen for uenigheten mellom skeptikere og alarmister, men hadde slukt rått en rekke feilaktige påstanden fremsatt av alarmistene. Vi vet alle at det er lobbyister og pressgrupper på begge sider, men når en journalist bare ser en av disse pressgruppene, så mister man enhver legitimitet som seriøs journalist.