Klimaforsker/-aktivist James Hansen, vinner av Sofie-prisen. Orakel for alle dem som vil ha oss til å tro at CO2 vil føre til den største katastrofen i menneskehetens historie. Elsket av klimaaktivister, ihvertfall her i Norge. Hatet av klimaskeptikere. Dette er mannen som mener at toppsjefene i oljeselskapene bør kastes i fengsel.
Realistisk havnivåstigning?
For meg er Hansen en av hovedgrunnene til å bekymre seg mindre for klimaendringene. Hvordan kan jeg si noe slikt? Blant annet fordi han utvetydig sier at havnivåstigning er den største trusselen fra klimaendringer. Og havnivåstigningen kommer til å ta lang tid. Så lang tid at man nå snakker om år 2200 eller 2300 for at det skal bli tydelig eller skremmende nok. For eksempel skriver Helge Drange:
Basert på eksisterende faglitteratur beregner vi en havstigning om 100 år på mellom 20 til 80 cm for Oslo, noe høyere stigning langs sør- og vestlandskysten, og noe lavere i nord. Uten sterkt reduserte klimagassutslipp kan havstigningen være på 1 – 1,5 meter langs store deler av vår kyst i år 2200.
Det hører egentlig med til historien at de som faktisk har spesialisert kunnskap på havnivåstigning, som for eksempel Nils-Axel Mörner, ser ut til å mene noe annet, nemlig at havet stiger og synker av naturlige grunner. Men jeg velger å ignorere det for anledningen. Så la oss anta at Helge Drange har rett. Havnivåstigning i den størrelsesorden han snakker om er en utfordring langs en del kyster som vil kreve dyr tilpasning, men ikke en global katastrofe som overskygger alt annet.
Men hva med øystatene, for eksempel Maldivene? Vi hører jo at de vil drukne i havet. Det er bare det at Maldivene er atoller, og fordi atoller består av levende koraller, vokser de oppover når havet stiger. Noen påstår at havnivåstigningen vil gå for fort til at de vil kunne klare å tilpasse seg, men det er i beste fall hypotetisk.
Men hva med isen på Antarktis, da? Hvis all isen smelter, vil havet stige cirka 60 meter, og da blir mange byer stående under vann. Poenget som ikke alltid kommer fram er at det vil ta enda mye lenger tid, mange hundre eller mange tusen år. Grunnen til det er at isen på Antarktis bare smelter langs kysten, og da spesielt den såkalte isbremmen, som ligger ute i havet. Selv med ganske dramatisk global oppvarming, vil dette ikke endre seg mye. Is smelter bare i plussgrader. Hvis temperaturen øker med 5 grader, er det fortsatt bare en kyststripe som vil komme over null grader. Deler av Antarktis blir aldri mildere enn minus 40.
Likevel er det mulig for all isen å smelte, men det må skje ved at isen siger gradvis ut mot kysten. Det er samme prosess som skjer med alle isbreer. Og det går langsomt. Det er heller ikke nødvendigvis slik at oppvarming gir det resultatet, for samtidig som det smelter mer langs kysten, kan det også begynne å snø mer inne på fastlandet, og det bygger opp ny is.
Deretter kommer mitt hovedpoeng, og det er at på så lang sikt som vi snakker om her, er det garantert mulig å snu prosessen. Hvis det er nødvendig å fjerne CO2 igjen fra atmosfæren, vil det la seg gjøre. Det er allerede mulig i dag. Det er riktignok dyrt, men med den teknologien som kommer til å eksistere om hundre år eller mer (som vi i dag ikke er i stand til å forestille oss) vil det sannsynligvis være mye billigere. Og poenget er altså at problemet garantert lar seg løse, og da er spørsmålet redusert til når det eventuelt er mest kostnadseffektivt å gjøre noe med det.