Klimaforskernes konspirasjonsteorier: Conway og Oreskes ser bort fra det som ikke passer i teorien deres

En populær anklage i krangler om klimaforskning er det som kalles «cherry-picking». Det betyr at man velger ut data som støtter en hypotese man ønsker å «bevise» og ser bort fra data som ikke passer.

Her er vi inne på hovedproblemet med boka Merchants of Doubt. Forfatterne gir eksempler som vi inviteres til å generalisere ut fra, men uten at de på noe tidspunkt diskuterer om eksemplene er representative for helheten.

Som beskrevet i forrige innlegg, omtaler boka en liten klikk med høyreorienterte forskere som har vært involvert i både klimasaken og tidligere kontroverser om miljø og helse. (Fred Seitz, Fred Singer og William Nierenberg er de sentrale.) Men vi får ikke vite om disse er sentrale eller representative for det globale klimaskepsis-miljøet. Det vil si: Vi inviteres til å anta at de er det, Oreskes antyder det, og de fleste i fanklubben til Conway og Oreskes synes å tro det.

Tilsvarende er det med utvalget av historiske fortellinger i boka. Leseren fristes, uten helt å skjønne det selv, til å generalisere og anta at de er representative for denslags kontroverser. Inntrykket man sitter igjen med er en entydig kamp mellom det gode og det onde. På den ene siden har vi «the good guys» representert ved (i amerikansk målestokk ihvertfall) venstreorienterte miljøvernere. Disse har tilsynelatende alltid rett og representerer vitenskapelig integritet og konsensus. På den andre siden har vi «the bad guys», de miljøfiendtlige høyreorienterte som desinformerer befolkningen og misbruker vitenskapelige funn og da spesielt usikkerhet i politisk hensikt.

Oreskes og Conway har faktisk noe som likner et moteksempel, men som de ikke bruker som moteksempel. De nevner at Carl Sagan ble kritisert for sin opptreden i atomvinter-saken. Litt senere skriver de «why blame the entire scientfic community for the misdeeds of Carl Sagan?» Her har vi altså «misdeeds» (ugjerninger) brukt uten anførselstegn. Carl Sagan opptrådte tydeligvis kritikkverdig, men samtidig underforstås det at dette ikke var representativt for «the good guys». Men det vet vi jo ikke. Skulle vi fått innsikt i det, måtte Conway og Oreskes hatt kriterier for utvalget av historiske fortellinger slik at vi kunne vite at utvalget var representativt og ikke politisk vinklet.

Mine historiske kunnskaper er ikke tilstrekkelige til å påpeke alt som mangler, men det har ihvertfall vært en del dommedagsprofetier som har vist seg å ikke stemme. For eksempel Paul Ehrlichs profetier rundt 1970 om nær forestående sultkatastrofer og om at alt liv av betydning i sjøen ville være utdødd om 10 år, det vil si rundt 1980.

Da jeg leste den historiske delen av boka, ble jeg mest slått av hvor lite oppsiktsvekkende stoffet var. Ja vel, «skurkene» har vinklet forskningsresultater i politisk hensikt; etter min erfaring skjer det stadig vekk og ikke bare på høyresiden. Enkelte avsnitt tyder på at Conway og Oreskes vet dette. Men de framstiller det som om akkurat dette er noe spesielt skummelt og destruktivt når akkurat disse menneskene gjør det.

All science exists in a social context, but that doesn’t prove that the relevant scientific work is skewed by that context in any particular direction. After all, a conservative scientist might have wanted to downplay nuclear winter just as much as a liberal one might have sought to highlight it.

Så hvis det er normalt å ville vinkle vitenskapelige resultater politisk, hvorfor er det så fælt når skurkene gjør det? Vi kan bare gjette at Oreskes og Conway mener at de har gått over streken. At de har krysset en magisk grense hvor atferden deres blir moralsk forkastelig. Men de gjør aldri noe forsøk på å forklare oss hvor denne grensen går, eller i hvilke spesifikke tilfeller den er blitt overtrådt og på hvilken måte.

Ved å ta til meg informasjon fra flere kilder har jeg fått et mer balansert inntrykk enn det Conway og Oreskes gir, nemlig at (mis)bruk av tilsynelatende nøytrale forskningsresultater i politisk hensikt er nokså jevnt fordelt over det politiske spekteret. Roger Pielke Jr har eksempler på hvordan Obama-administrasjonen driver akkurat samme typen tvilsom politisk manipulasjon av forskere, forskningsresultater og institusjoner som det Bush-administrajonen holdt på med.

Alt tyder på at utvalget av historier i boka er valgt ut på den måten at de har oppdaget det de mener er et mønster i denne typen saker, og at de har lett etter og funnet saker som passer i mønsteret. Derfor får utvalget deres en politisk slagside. Dette er ironisk, fordi nettopp det å framstille fakta på en politisk vinklet måte er en hovedanklage de retter mot skurkene i boka. Dermed stiller de seg åpne for den samme type kritikk de selv framfører. Og hvis de vet hva de gjør, blir de selv skyldige i desinformasjon. Da blir det vanskelig å se hvordan de selv skulle være bedre enn dem de anklager.